Der er et prekært forhold mellem demokrati og kunst. NÃ¥r en moderne, demokratisk stat støtter kunst, hvordan skal den kunst sÃ¥ forholde sig til det folk, den demokratiske stat repræsenterer? Det har været et omstridt emne lige siden Statens Kunstfond blev oprettet i 1964. Det førte som bekendt til en protestbevægelse anført af lagerforvalter Peter Rindal – den sÃ¥kaldte rindalisme – og har siden manifesteret sig politisk i Fremskridtspartiet. Senest kan debatten om de livsvarige ydelser til kunstnere ses som udslag af samme debat.
Kernen i diskussionen om demokrati og kunst er, hvorvidt offentlige midler – skattekroner – skal bruges til at understøtte kunst, der i sit væsen er – eller i hvert fald opfattes som – elitær. Hvorfor skal betrængte skatteydere betale til en kunst, de ikke interesserer sig for, ikke forstÃ¥r eller ligefrem nærer modvilje mod? Den anden side af det spørgsmÃ¥l ville sÃ¥ være, hvordan ville kunsten se ud, hvis den skulle give mest udbytte for skattekronerne; eller sagt pÃ¥ en anden mÃ¥de: hvordan ville kunsten tage sig ud, hvis den skulle ramme sÃ¥ bredt som muligt?
Det satte de russiske konceptkunstnere Komar og Melamid sig for at undersøge i 1990′erne. De fik foretaget en meningsmÃ¥ling, hvor et udvalg af amerikanere blev spurgt om, hvad de foretrak – og hvad de ikke kunne lide – i kunst. PÃ¥ grundlag af det indvundne statistiske materiale skabte de sÃ¥ kunst, der var sandt demokratisk (pÃ¥ deres hjemmeside kan man ogsÃ¥ se resultatet af en Vilstrup undersøgelse af danskerne mest og mindst ønskede maleri). Ud fra de samme kriterier har David Soldier sÃ¥ skabt det stykke musik, som færrest mulige mennesker ønsker at høre (se Dial “M” for Musicology). Det viser sig, at det værste er musik der varer mere end 25 minutter, veksler mellem støj og stilhed, hurtigt og langsomt tempo, høj og lav pitch. De mindst foretrukne instrumenter er harmonika og sækkepibe, banjo, fløjte, tuba, orgel osv. Den mest uønskede sang er en sopran, der synger atonalt eller børnekor. De mindst attraktive emner for sangtekster er cowboys og ferie. Resultatet bliver derfor et 25 minutter langt stykke musik, hvor en sopran rapper atonalt om cowboys, mens baslinjen spilles pÃ¥ tuba og med breaks pÃ¥ banjo og et børnekor synger om Labour Day, jul og Yom Kippur. Blandt meget andet. Konklusionen er, at der i hele verden er under 200 mennesker, der vil kunne lide dette stykke musik. Eller sagt pÃ¥ en anden mÃ¥de. Det her bør ikke støttes af Statens Kunstfond. Men lyt selv her.
Her i Danmark har Pablo LlambÃas lavet et lignende eksperiment med filmen DK – filmen med Danmark (1993), en danmarksfilm baseret pÃ¥ en gallupundersøgelse af, hvad danskerne opfatter som typisk dansk. Resultatet er et underfundigt og tankevækkende eksempel pÃ¥ sand demokratisk kunst – og i virkeligheden langt tættere pÃ¥ avantgarden end pÃ¥ brølende kronhjorte og bøgeskove.
Jeg forstÃ¥r ikke din pointe: Hvorfor er den ‘demokratiske’ kunst avantgarde?
I tilfældet med LlambÃas’ film sÃ¥ ligner filmen mere en avantgardefilm end noget, man umiddelbart vil forbinde populær, folkelig kunst. Mere generelt, sÃ¥ er pointen med eksperimenter som Komar & Melamids og David Soldiers – sÃ¥dan som jeg ser det – at man naturligvis ikke kan lave kunst, der er en direkte oversættelse af den almene opinion. Det, der kommer ud af det, er noget andet end ‘folkelig’ kunst; det er en gestus, der har langt mere tilfælles med avantgarde end med demokrati.
[...] er bedre enn en banjo? Svaret er muligens tre banjoer. Claus Krogholm skriver i dag om “Verdens værste musik,” en post som er vel verd Ã¥ lese, og linker som er vel verd Ã¥ følge. David Soldiers [...]
Men de happenings/værker du beskriver, arbejder vel i sidste ende også med avantgardistiske virkemidler, først og fremmest overdrivelsen og den ekstreme abstraktion?
Jeg synes eksemplene nettopp ogsÃ¥ Ã¥pner opp for spørsmÃ¥l om skiller mellom “avantgarde” og det “folkelige” (i mangel av en bedre term), nettopp gjennom Ã¥ problematisere ideer om Ã¥ gi folket det folket vil ha – som altsÃ¥ kan være et prosjekt innenfor en “demokratisk” kulturpolitikk. Den gestus er jeg enig med deg i Claus, at ligner pÃ¥ avantgarden, og samtidig synes jeg vel de bildene som Komar & Melamid presenterer (bÃ¥de det danske, det US-amerikanske, og flere – dessverre ingen norske enda) har beholdt sin relasjon til kitschen.
Iøvrigt, tuba-bassingen pÃ¥ “The Most Unwanted Song” er fantastisk. Ikke at jeg vet hva det sier om meg….
Hold da fast, længe siden jeg har leet så meget. Mere sopranrap!
Der er for mig at se en tydelig avantgardistisk strategi hos Komar & Melamid. Det er mÃ¥ske ikke helt tilfældigt, at det er et projekt, der kommer fra Rusland i 1990′erne, umiddelbart efter Sovjetunionens sammenbrud. Forestillingen om at man programmatisk kan lave kunst, der korresponderer i et 1:1 forhold med et ‘folkeligt’ ideal – Homo Sovjeticus – resulterer i kitsch frem for kunst. Men der ligger ogsÃ¥ en tydelig udfordring af kulturpolitikken i erklæret demokratiske samfund: hvad vil vi med kunsten, hvad skal kunsten gøre for samfundet? Det er ogsÃ¥ de spørgsmÃ¥l, LlambÃas stiller i flere af sine værker.
[...] Verdens vaerste musik Krogholms weblog II (tags: musik) [...]
Utroligt god sang. Bare den varede 50 minutter!
Jeg ved ikke helt, men jeg synes at det stykke musik er noget af det fedeste jeg nogensinde har hørt! jeg er vild med! hvor er det altså fedt! noget af det er lidt sært, men ellers er det altså rart at høre noget der hæver sig over det gennemsnitslige mainstream popmusik. Jeg er vild med det!
Der skulle jo kun være 200 mennesker i hele verden, der kan lide den her sang. Der er åbenbart en ret stor procentdel af disse 200 mennesker, der læser denne blog!
En af mine venner kan også godt lide det, så der er ret mange af de 200 i Danmark! Desuden er banjo stykket + break ved 10 min måske det bedste nogensinde!!
Jeg holdt 5 minutter. God ide ellers.
Det er da godt at se, der trods alt også findes nogle som ikke synes om musikken. Det var trods alt det, der var hensigten.
[...] er med Krogsholms ord “et 25 minutter langt stykke musik, hvor en sopran rapper atonalt om cowboys, mens baslinjen [...]